”Diktning er å holde dommedag over seg selv” sa Henrik Ibsen for mer enn hundre år siden. I Karl Ove Knausgårds tredje roman, ”Min kamp 1” virker det som forfatteren har tatt Ibsen på
ordet. Å lese ”Min kamp 1” er som å lese forfatteren holde dommedag over seg selv, eller de ulike versjoner av seg selv som skrives frem i denne sterkt selvbiografiske romanen.

”Min kamp 1” beveger seg mellom ulike steder og tider, hvor fortellinger fra ungdomstiden utgjør romanens lengste partier. Ellers veksler den frem og tilbake mellom tidsplan, den rommer digresjoner, og essayistiske partier som reflekterer rundt eksistensielle problemstillinger som liv og død, væren og intet. En viktig del av boken dreier seg om forskjellen mellom barns og voksnes måte å være i verden på. Og ”Min kamp 1” rommer mange beskrivelser av det som til enhver tid befinner seg rundt Knausgård og bevegelser i rommet skildres i detalj. Ved å la detaljer som ellers skrelles vekk komme til syne, uten å mette det med symbolikk eller gjøre
det til intetsigende fyllmasse, etterligner Knausgård måten barns måte å være i verden på. Teksten fremstår som åpen og tilstede, og det er imponerende gjennomført.

De svakeste partiene i ”Min kamp 1” er de essayistiske passasjene som reflekter rundt døden, der mye virker som påbegynte tanker som kunne vært utviklet mer. Det som virkelig løfter romanen er Knausgård sin bruk av selvbiografiske elementer.

Tittelen, ”Min kamp 1”, skaper naturlig nok assosiasjoner til Hitlers heltemodige fremstilling av seg selv i ”Mein Kampf”. Men den Karl Ove Knausgård vi møter i ”Min kamp 1” er langt fra noen heroisk skikkelse. Tvert i mot møter vi et følelsesmenneske i mange ydmykende situasjoner, og forfatteren holder tilsynelatende dommedag over seg selv ved å la leseren ta del i denne uendelige rekken av sosiale fornedrelser. Fremstillingen av Karl Ove Knausgård er kort sagt så antiheroisk at det etter hvert signaliserer at ”Min kamp 1” handler om andre ting enn at Knausgård føler for å bekjenne sin mislykkethet for all verden. Snarere henger denne kaskaden av selvfornedrelse nsammen med farstematikken, som igjen spiller en sentral rolle for bokens mange betydningslag.

Knausgård skildrer en ekstrem avstand mellom seg selv og faren, som utøver en slags uhåndterlig og altomfattende kontroll på begge sine sønner. Det er noe nakent over fremstillingen av den uforutsigelige faren som gjennomskuer alt og stadig fordømmer Knausgård og broren, som gir inntrykk av at Knausgård ikke skriver selvbiografisk for å være trendy, men av nødvendighet. Tittelen, ”Min kamp 1” kan på ene siden tolkes som en ironisk gest til Hitlers mer heroiske fremstilling av seg selv, ellers spiller politikk ingen vesentlig rolle i boken, i hvert fall ikke som ideologisk tankesystem. Men pappas forakt for svakhet har
definitivt gjenklang i Hitlers forakt for undermennesker.

I ”Min kamp 1”utfordrer Knausgård litterære konvensjoner på en måte som gjør at man virkelig ser frem til fortsettelsen.

Anmeldelsen er publisert i Bergens Tidende 21.10.2009. Den er gjengitt med forfatterens tillatelse.