Det handler om en oppvekst på Oslos ytterste østkant på begynnelsen av 2000-tallet . Fortellerstemmen, den 13 år gamle Mariana, bor med mor, far og lillebror i en blokk på Romsås. Det finnes en bror til, men han skal det ikke snakkes om. Dagene tilbringer Mariana på skolen, eller så henger hun med vennene sine og prøver å unngå å bli banka opp av den skumle guttegjengen, alt mens hun drømmer om Mu2 som går i niende.

På mange måter en typisk skildring av tenåringsliv. Det som løfter boka ut fra mengden, er det fantastiske språket, og det er nok også årsaken til at debutant Navarro Skaranger har fått en rakettstart på sin forfatterkarriere. Allerede før boka var ferdig skrevet, fikk hun tilbud fra flere store forlag. Romanen er nå også solgt til utlandet. Det har haglet med positive anmeldelser så langt, og det kan jeg bare henge meg på, for dette er både originalt og godt gjennomført. De korte kapitlene er som rap-tekster, lovløse og helt uten respekt for norsk rettskriving. Pepret med ord og uttrykk som er forholdsvis ukjente for meg, uten at det gjør noe. Det meste er uansett greit å forstå ut fra sammenhengen.

Forfatteren har lånt en del inspirasjon av svenske Jonas Hassen Khemiri «Et øye rødt», uten at hun har satt seg i gjeld; fortellingen er så absolutt hennes egen. Av det jeg ellers vil trekke fram som fint med boka, er hvordan den unngår å spille opp til mye av forventningen om en oppvekst i ghettoen. Drabantbyen her beskrives som et stykke Norge, og ikke en avlegger av Gotham city.

Anmeldelsen er publisert i Adresseavisen 02.02.2015. Den gjengitt med forfatters tillatelse.