Hirsts diamantbesatte hodeskalle, med tittelen ”For the Love of God” fra 2007, nå utstilt på Astrup Fearnley-museet, er høydepunktet i hans mytiske omgang med døds- motiver og livsfornektende sanselighet. Poenget i mange av hans dystre motiver er ikke at livs- formene er døde, men at de er avlivet – for kunstens og kapitalens skyld.

Astrup Fearnley-museet var tidlig ute med å handle verker av Hirst. Kunstnerens arbeide «Mother and Child divided» vakte da også stor oppmerksomhet da museet for en del år siden viste sine nyeste innkjøp. De perfekt partere dyrekroppene nedsenket i formalin var som et slag i ansiktet. Den kliniske effekten av anatomisk profesjonalitet og distansert død var ikke bare emosjonelt frastøtende, den etterlot også et moralsk ubehag som reiste tvil om den kunstneriske troverdigheten.

I møtet med Astrup Fearnley-museets mønstring av Hirst-arbeider, melder ubehaget seg umiddelbart. Så også tvilen på kunstnerens estetiske engasjement og integritet. Den røde tråd, for ikke å si døde tråd, som binder de utstilte arbeidene sammen, preges av en påtrengende, livs- fornektende ambisjon. Det oser av død og undergang, enten det er parterte dyr, preparerte sommer- fugler, sigarettstumper eller hodeskalle med diamanter. Perspektivet har en nedbrytende dynamikk som synes å peke mot en sivilisasjon uten menneskelige verdier.

Men prisene derimot er alt annet enn livløse. Verkenes økonomisk verdi har steget med ekspress- fart, og den pekuniære vitaliteten synes hinsides fornuft og ansvarlighet. Det ser vi tydeligst på den meget omtalte diamantskallen. Den er intet memento mori, som mange kritikere har hevdet, for de vakre diamantene og den ufattelige pengeverdien forteller oss noe helt annet, nemlig at den er et memento moneta. Hodeskallens feilfrie diamanter er neppe anbrakt for å peke nese av vår hang til å pynte på døden, som en slags samfunnskritisk ytring, snarere symboliserer den at døden er det mest verdifulle ved livet, både i estetisk og økonomisk henseende. Kort sagt et finansielt Thanatos-prosjekt.

Hvis diamantskallen har en iboende betydning, en synlig sådan, går den selvsagt på fusjonen mellom kunst og kapital. Den foreløpige prisen er på 500 millioner kroner, så her lukter nok investorene profitt, selv om døden er inne i bildet. Men ingen grunn til angst, Gud er også tilstede. Riktig nok verken synlig eller teologisk present i hodeskallen, bare i tittelens pretensiøse og påtatte fromhet.

Derimot er diamantene en åpenbaring, av gnistrende lys og forlokkende sanselighet. De kaller på et finansielt begjær som er hinsides vår fatteevne. Et begjær som ikke retter seg mot Vårherre, men en guddom av et helt annet kaliber, nemlig Mammon. Høsten 2008 ble hodeskallen utstilt i Rijksmuseum i Amsterdam. Over 250000 publikummere ville se diamantskallen, der den i nær- kontakt med de hollandske mesterverkene oppnådde en aura av tidløs skjønnhet.

Men toppen av utspekulert markedsføring oppnår Hirst noe senere i Firenze. Der blir hodeskallen innkvartert i Palazzo Vecchio, en av de mest fornemme bygninger fra den florentinske sen- renessansen. Men ikke nok med det, skallen blir plassert i storhertug Cosimo de Medicis private kammer. Her blir rommet mørklagt og hodeskallen belyst på en særdeles effektfull måte. Bare 12 personer blir loset inn i dette aller helligste ad gangen. Magien er til å ta og føle på. Dødningskallen lyser som et guddommelig vesen.

Dette er et mesterstykke av regi og presentasjon. Plasseringen, belysningen, bygningen, Medici-familien og den italienske gullalderen utgjør her en ramme om skallen som gir den, om ikke helgen- status, så i alle fall en guddommelig relikviekarakter. I Astrup Fearnley-museets kuratering blir den en visuell og kontekstuell nedtur. I Vatikanet derimot ville skallen blitt en teologisk høydepunkt, om Paven hadde falt for dødsdiamantene. Der i gården har de jo sans for gull og glitter og klingende mynt. Under Berninis baldakin i Peter kirken ville Hirsts diamantskalle med rette kunne gnistre – «For the Love of God».