Alder:

33.

Fødested og bosted:

Jeg er født i Hilversum i Nederland. «Hvor i Nederland» er det alle nordmenn jeg møter, spør om, og svaret er: i midten. I 2006 dro jeg til Oslo som Erasmus-student, på et halvt års utveksling. Jeg er her fortsatt, så man kan vel si at det ikke gikk helt etter planen.

Annen viktig informasjon om deg:
Jeg er nok en av relativt få utlendinger som har lest både Vinjes Ferdaminni, Terje Vigen og nesten alle islendingesagaene.

Hvor skriver du kritikk, og om hva?

Jeg skriver hovedsakelig to steder: I Klassekampens Bokmagasin, der jeg begynte som en ganske nisjebasert anmelder med norrøn litteratur som spesialfelt. Heldigvis for meg har dette vært i vinden de siste årene, med flere nyutgivelser og spennende verk inspirert av norrøn diktning. Etter hvert har jeg utvidet mitt repertoar, og de siste par årene har jeg skrevet om alt fra klimalitteratur til amerikanske college-romaner og kvinnehistorie.

I tillegg skriver jeg i det feministiske tidsskriftet Fett, da som regel om sakprosa. Jeg prøver å plukke opp utgivelser som går inn i temaer som brenner, og som kan gi oss verktøy for aktivisme og feminisme. Siste anmeldelse der var av Angela Nagles bok «Kill all Normies», som ikke handler om feminisme direkte, men om internettkultur og politisk krigføring på nett – sært vil noen si, relevant for alle politisk interesserte mennesker i 2017, mener jeg. Fett har trykket kritikk i mange år, men denne høsten har vi startet en egen, fast kritikkseksjon, og vi har tenkt å bygge opp et miljø for feministisk kritikk i Norge.

Når og hvordan startet du som kritiker?

Jeg startet egentlig to ganger. Den første gangen var da jeg studerte moderne nederlandsk litteratur i Amsterdam. Jeg hang rundt i et tidsskriftmiljø og tok et emne som ble undervist av en profilert kritiker. Hun anbefalte meg å sende tekster til en avis; jeg gjorde det, men ble refusert på det groveste av redaktøren (seinere fant jeg ut at han lå i en feide med foreleseren min). Jeg hadde ikke så mye selvtillit på den tida, så lufta gikk litt ut av ballongen da. Andre gang var kanskje fem år etter. Jeg hadde bodd i Oslo noen år og lært meg nok norsk til forsiktig å begynne å skrive igjen. Først i studenttidsskrifter – Filologen, Vellum og Argument. Så fikk jeg jobb i Klassekampen i 2014, og nevnte for Bokmagasinets redaktør Karin Haugen at jeg gjerne ville skrive. Jeg fikk prøve meg, og ble invitert med på et opplegg som het Kritikerskolen. Det var enormt lærerikt.

Er det emner eller kunstfelt du er spesielt opptatt av?

Den norrøne litteraturen og kulturen, og hvordan vi i dag forstår og bruker den, er noe jeg er opptatt av. Men jeg er generelt interessert i litteratur som utforsker bruk av historien og konstruksjon av identiteter, for eksempel gjennom det nasjonale. Jeg har (foreløpig?) ikke norsk pass, og jeg liker å utfordre tematikken fra en slags grenseposisjon. Outsideren som ser inn, eller innsideren som ser ut, alt ettersom.

Hva er viktigst akkurat nå?

Å finne en måte å snakke med hverandre på igjen uten å havarere i ideologiske grøfter og ekkokamre. Jeg er redd for en offentlighet der folk lever i bobler og beveger seg i flokker på sosiale medier, og slutter å høre etter så fort samtalepartneren bruker feil ord. Samtidig skal vi ikke romantisere hvordan det var før. Veldig mange som tidligere ikke hadde muligheten til å heve stemmen og bli hørt, har fått det, og kanskje er polariseringen og det harde debattklimaet også en konsekvens av at flere med motstridende interesser slipper til i det offentlige rom. Jeg tror uansett at litteraturen, heri opptatt kritikken, har en viktig rolle å spille i denne situasjonen, at den kan åpne opp rom mellom frontene og slippe inn nyanser og empati og tvil. Tvil er viktig, ikke minst som kritiker.

Hva er din faglige bakgrunn?

Jeg har en bachelorgrad i nederlandsk litteratur, en mastergrad i norrøn filologi og en uryddig haug med studiepoeng i nordisk, medievitenskap og estetikk.

Har du annet arbeid i tillegg til ditt virke som kritiker? 

Jeg jobber fulltid som redaksjonssekretær i Klassekampens debattredaksjon. Det er et fantastisk sted å jobbe, og gjør at jeg i hvert fall ikke får lukket meg inn i en boble. Kritikken er noe jeg driver med nights and weekends.

Hvorfor er du kritiker?

Det er et godt spørsmål. Jeg har alltid hatt en trang til å skrive, og fant ut underveis at mye av det jeg skrev gikk i retningen av kritikk. Jeg liker å tenke høyt i skrift, å reflektere og assosiere og legge forbindelser mellom verk og tida de oppstår i. Og så er jeg velsignet (?) med kombinasjonen av en grublende natur og en merkelig tro på at jeg har noe å si.

Hva er den største utfordringen med å være kritiker?

Å ha nok tid og penger (som jo går ut på det samme) til å skrive gode tekster. Selv er jeg i en veldig privilegert posisjon, jeg har fast stilling og slipper å bekymre meg for husleia – jeg får bare aldri nok tid til å skrive alt jeg vil. Men for mange av kollegaene mine som jobber som frilansere, handler det om å overleve på usikre oppdrag og lave honorarer. På et vis koker luksusproblemet mitt og det reelle problemet deres ned til det samme; at kritikk ikke sees på som viktig å investere i for mediehus og forlag. Den seiglivede myten om at kunstnere bør være fattige spiller nok også inn her.

Er kritikken i krise, og hva kan vi i så fall gjøre med det?

Det jeg nevner over er jo krise. I dag skal det meste måles etter umiddelbar lønnsomhet, og der ligger ikke kritikken, med sine lange tanker og tidkrevende tekster, godt an. Samtidig så må vi ikke la oss rive med av undergangsstemningen. Jeg tror vi skal passe oss for å tilpasse oss hodeløst etter krav vi tror leserne har, om at alt skal være kjapt og lettfordøyelig og mobilt. Det finnes selvfølgelig masse gøy å utforske, men vi skal også hegne om det som gjør kritikken annerledes enn alt det: Muligheten til saktetenkning og kritisk refleksjon. Jo raskere alt annet går, jo mer vi vil trenge det. Det skrives også veldig mye god kritikk i dag, ikke minst i tidsskriftene. Vi må styrke slike miljøer, blant annet gjennom langsiktig finansiering.