Karpe Diem klarer ikke helt å gripe filmformatet, skriver Bernt Erik Pedersen.

Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel, bedre kjent som Karpe Diem, har lenge gjort seg bemerket innenfor musikkbransjen. Mer spesifikt innenfor hiphop sjangeren, skriver Kashayar Afshar og Bror Eskil Heiret.

Musikken og grepet om fansen er best i utradisjonell, ujevn musikkfilm med god finale, skriver Terje Eidsvåg. (Abo.)

Karpe Diem bryter grenser med sitt eksperimentelle konsertepos «Adjø Montebello», skriver Rudi Nikolaisen.

Et stort kunstnerisk løft avsluttes med en film som oser av overskudd. Fet, rørende og hysterisk på samme tid, skriver Robert Hoftun Gjestad.

Adjø Montebello er en kunstnerisk ambisiøs musikkfilm som blander sanger, skråblikk og samfunnskritikk i en original miks av fiksjon og konsertfilm. Og er du Karpe Diem-fan, er det bare å glede seg, skriver Sigurd Vik.

«Adjø Montebello» går langt i surrealistisk retning, skriver Inger Merete Hobbelstad.

Bananer, magnumkondomer, religiøse kvaler og vill lek med identitet og klasse. Karpe Diems maksimalistiske «Adjø Montebello» er ikke som andre konsertfilmer, skriver Audun Vinger.