Strekk deg, kjære. Strekk deg etter det. Det er på tide, synger Marte Eberson. Hun har hatt det i seg lenge. I blodet. I pianoet hun fikk før hun begynte på skolen. I synthene hun forelsket seg i som 18-åring.

Nå strømmer elektronikken ut av henne. Nå går keyboardjenten helt frem på scenen og viser frem den indre galne gutten.

«You know I`m never clever or wise, I´m like a mad boy»

De siste årene har tangentene i Highasakite vært Marte Ebersons dagjobb. Den plutselige bandsuksessen. Turneer i USA og Europa. Festivaljobbing. Sammen med Øystein Skar har hun laget det elektroniske bakteppet for Ingrid Helene Håviks vokal. Hun fikk presset inn en funkjazzplate med faren Jon Eberson for et drøyt år siden. Og nå debuterer hun med et selvsikkert soloalbum i det som er i ferd med å bli en ny norsk vintersport, den kjølige, storslåtte elektropopen.

Det er en enkel 80-talls triobesetning her. Synth, bass og trommer. Eberson på vokal og keyboard. Medprodusent Roar Nilsen backer på bass og vokal. Og Mats Mæland spiller trommer. Det blir tett, melankolsk og industrielt vakkert. Ikke mins når Martin Halla gir god falsettmotstand på den litt Bertine Zetlitz-aktige drømmepoplåten «Reach for it».

Eberson er tredjemann ut fra Highasakite med soloalbum. Ikke rart det gikk hardt for seg i studio under innspilling av forrige album fra bandet. Det er en uhyre kreativ og talentfull gjeng. Eberson tar med seg Highasakites tydelige popteft ut på alenetur i sporet. Dette er kjøligere og mørkere musikk enn bandet. Og et godt stykke fra Eberson Funk Ensemble. Nå bretter hun ut de avanserte syntharrangementene sine. Eldre synth-fans kjenner små pust fra både Kraftwerk, Depeche Mode og Jean Michelle Jarre. Uten at jeg skal påstå at de er bevisste hos Eberson.

Synthen er gammel, men musikken er ny. Luften er full av sand og salt. Men maskinene funker og pulsen slår.

«I know your heart is pumping, If it`s because you can`t control yourself, we better tear it a part.»

Eberson kan fortsatt strekke seg enda litt etter hun som har leder an i denne subsjangeren i Norge, Susanne Sundfør. Melodiene burde kunne bryte litt ut av synth-formen av og til. Bli sintere, skeivere, mørkere. Galskapen burde kunne føles enda litt mer både i vokalen og sangene.

Men Susanne bør ikke føle seg trygg på at ikke Eberson tar innpå etterhvert. En Mad Bøy gjør gjerne det. De er uforutsigbare. De er stille en stund, men så bryter helvete løs igjen.

«You know it`s gonna get violent, gonna violent, erupting in silence this time.»

Tekst publisert: Dagens Næringsliv,