Knalloransje vegger à la Melgaard kan fort slå i hjel et sirlig komponert landskapsmaleri fra 1800-tallet og gjøre det til et objekt uten egenverdi. Men her – blant teatralske figurer og tablåer som så ofte balanserer mellom «den gode smakens» tyranni og det direkte heslige – fungerer dette ekstravagante grep, skriver Gustav Borgersen.

Mye av det som er stilt ut i Killi-Olsen New York 1983, tenderer mot en litt tam, dekorativ surrealisme i pompøse formater. Men pappmasjebildene er i en klasse for seg. De prøver ikke å tekkes noen, men realiserer fullt ut en latent smakshån som gjør rommet foran bildet til et utfordrende sted å befinne seg, skriver Stian Gabrielsen.