Verden er ikke hva den en gang var. Det har den for så vidt aldri vært, men nå er det alvor på en annen og dypere måte, og framtidstroen kommer snart til å vakle.  Alt er mulig, du er din egen lykkes smed, og teknologien fikser alt. Det er det som er så uutholdelig. Vi vet ikke om kloden tåler sånne som oss lenger. Vi vet ikke om det er plass til det feilbarlige. Vi vet ikke om det er teknologien eller mennesket som bestemmer over tilværelsen. Og så er det denne helvetes smerten som kommer av hele tiden å tenke på seg selv.

Du kan si nesten hva du vil i Norge i dag, men dystopiske tanker er det ikke mye rom for. Det å fordype seg i en mulig undergang kræsjer med alle de ordene vi bruker for å vise at vi er verdt å satse på: Innovativ. Framtidsrettet. Positiv. Visjonær. Robust.

LIAF – Lofoten International Art Festival hopper ut av den positive tvangstrøya og bringer inn refleksjoner, undringer og påstander direkte knyttet til de store spørsmålene i livet. Denne gangen handler det ikke om kjærligheten og døden, men om menneskets plass i en verden der alt skjelver – selv om vi hele tiden prøver å late som ingenting.

Fornemmelse av fare

Årets festival er kuratert av Arne Skaug Olsen og Matt Packer, og sammen presenterer de 24 kunstnere fra tolv ulike land. På forskjellig vis berører disse kunstnerne utstillingens overordnete tema. Noen ganger nesten overtydelig, noen ganger så subtilt at det er lov å spørre om kunstverket egentlig har noe med utstillingens ramme å gjøre. Noen ganger med så stor slagkraft at uroen kleber seg til ryggraden og blir der.

Sånn som i de tre monumentale bildene til den britiske kunstneren John Russell, for eksempel. De er digitalt bearbeidede montasjer på vinyl, og framstår som en blanding av foto og tegninger. Kunstverket er opplyst bakfra og montert på tre vegger i et av de største rommene i utstillingslokalet. Derfra fyller de omgivelsene med et rødt, urovekkende lys. Og på bildene glir menneskekroppen ut av sin biologiske begrensning, og blander seg med ting, dyr og disney-aktige figurer. Landskapet omkring er tåkete, dunkelt, giftig. Det er umulig å si om verden går i oppløsning eller er i ferd med å bli til, men uansett er det utrygt og fremmed. Bildene er så store at du blir sugd inn i dem. Det demper ikke akkurat fornemmelsen av fare.

Også installasjonen til Katja Novitskova fra Estland; Loki´s Castle formidler uro og fremmedfølelse, men her er mennesket totalt fraværende. Installasjonen består av ulike objekter i plast, metall, ledninger og papp. Her er havbunn og forstørrede øyeepler uten kropp. Her er røde laserstråler som treffer publikum, og alt sammen etterlater en fornemmelse av noe menneskefiendtlig: Teknologien trenger inn overalt, og vi har ingen steder å gjemme oss lenger.

Lekne skråblikk

Tap av menneskets naturlige tilhørighet preger mange av arbeidene, men her er også kunstverk som leker, tuller og peker på alle sprekkene i vår stadig mer kontrollerte fasade. Jon Benjamin Tallerås fra Oslo har fotografert Svolværs små og ofte stygge detaljer. Rekkverket som er knekt i to. Tauet som holder portstolpen på plass. Den nedslitte oppslagstavla med reklameplakaten for Limousin-utleie.

Med et varmt, humoristisk skråblikk kommenterer verket en by som lever å fortelle verden hvor fantastisk vakkert det er her.

Litt mindre forståelig er arbeidet til amerikanske Jason Dodge. Ikke først og fremst som idé og produkt, men heller fordi det er presentert på en merkelig måte. Dodge har fått en lokal kvinne til å veve et teppe av en blå ulltråd. Tråden har samme lengde som avstanden fra jorda til over skydekket, og fargen samsvarer med en juninatt i Lofoten. Det er et interessant prosjekt, men teppet er brettet sammen til en liten firkant som ikke gir noen opplevelse av omfang eller tekstur. Det er dessuten plassert rett på gulvet i et hjørne av en trang og svakt opplyst gang mellom to større utstillingsrom. Det er vanskelig å skjønne hvordan publikum skal kunne ta til seg verket på noen annen måte enn å lese seg opp på idé og bakgrunn.

Stedets medskapende kraft

Men apropos trang gang og mange rom: Bygningen årets utstilling er plassert i, har en sterk medskapende kraft og underbygger langt på vei den dystopiske fornemmelsen av at tiden ebber ut. Alle som har bodd i Vågan i løpet av de siste femti-seksti årene har hatt et forhold til Jern & Byggs mangslungne virksomhet. Ingen fikset på huset, kjøpte en seng, et skrivebord eller et teppe uten å stikke innom denne stadig mer kryptiske butikken i Vestfjordgata. Nå er handelen for lengst over og bygget skal rives, men sporene etter en lang historie pipler fram overalt. Slik bidrar selve huset til å understreke utstillingens overordnede tema på et svært virksomt vis – Disappearing Acts. Bare ved å være sprekken i en vegg, bare ved å være en vinduskarm der malingen flasser av og rusten tyter fram, bare ved å lage knirkelyden i en gammel trapp eller den råe lukten av fuktig kjellermur; slik blir Jern & Bygg på sitt tause vis en installasjon i seg selv. En fortelling om Norges bevegelse fra brun strietapet og grønnmønstrete teppegulv, til en stilren, oljebetalt effektivitet som Jern & Bygg ikke klarte å henge med på. Det er noe som er forbi, og derfor må det rives. Vi vet bare ikke om det som kommer etterpå blir godt, eller ondt.